I det siste har det vært mye snakk i media om dette med senabort osv,og hvorvidt det bør være lov eller ikke. For meg virker dette helt absurd. Hvilket mentalt friskt menneske er det som har hjerte på rett sted og samvittighet til å utføre en abort, eller skal vi si drepe, sitt eget barn så sent som i uke 22/23 ? I 22 svangerskapsuke kan et foster faktisk være levedyktig utenfor livmoren. Det er helt sykt og helt uvirkelig... jeg kjenner jeg blir ordentlig lei meg inni meg, virkelig! På vegne av alle disse friske barna som mister retten til sitt eget liv på grunn av en egoistisk mamma.
Jeg vil faktisk gå så langt som å si at abort burde ikke vært lov med mindre mors liv står i fare! Abort burde ikke vært lov, aldri, med mindre du er døende selv... ikke i uke 8, ikke i uke 13, og i alle fall IKKE i uke 22! Jeg hadde ikke dette synet før jeg ble mamma selv, men som mamma til to vakre diamanter får jeg rett og slett vondt inni meg av tanken på at jeg faktisk har tenkt på abort selv. Jeg får skikkelig vondt i hjertet! Jeg har sett hva et svangerskap fører til, og bare ved å være der minner mine barn meg hver dag på hvorfor abort burde vært ulovlig....
Jeg mener at dersom du har blitt gravid av en voldtekt, så ja, da kan det faktisk være en grunn til å ta abort, men for all del, FØR UKE 12! Jeg har vært på ultralyd i begge svangerskapene mine i uke 11/12, hvor det jeg har sett har vært to levende, sprellende og sparkende individer med perfekt bankende hjerter. Tenk å ta liv av noe sånt ? Jeg får vondt i meg... mine tanker er med alle disse fostrene som blir drept mot sin vilje av sin egen mor. For ja, det å ta abort på et foster som er levedyktig utenfor livmoren, det er MORD. Det er ikke barnas rett til å leve som blir satt i fokus, men mors ønske om å ikke bli mamma.
Jeg kan da ikke være alene om å se hvor ufattelig galt det er ?
Dette er Emma, i svangerskapsuke 23. I samme uke som noen mødre velger å ta livet av sine barn. GRUSOMT
Unnskyldninger som livssituasjon, økonomi, alder, utdanning, det spiller absolutt ingen rolle! Kjenner jeg blir vanvittig provosert av å høre disse klisjeene. Jeg var 17 da jeg ble gravid med sønnen min, jeg stod helt alene hele svangerskapet, ikke fullført første året VGS engang, slet med svangerskapsdepresjon pga situasjonen. Jeg jobbet, men med lav inntekt... og absolutt ingen bortsett fra min nærmeste familie trodde på at jeg kom til å klare mammarollen. Likevel har jeg motbevist alle, og han hatt et fantastisk liv fra første stund, og har det helt supert den dag i dag! Det som virkelig betyr noe når man først er der er at man setter inn sitt eget liv som innsatsfor å være en god mamma. Da klarer man det, uansett livsituasjon.
. Jeg står virkelig for KrF sitt forslag om å gjøre abort ulovlig med mindre det er fare for mors liv og helse! Hva mener DU ?